Fra fattigkassa til NAV – sosiale tjenester i 200 år
Sosialhjelp er en velferdstjeneste med lange røtter bakover i tid. Helt fra det lokale selvstyret ble innført i 1837, har hjelp til trengende vært en kommunal oppgave.
Bilde av eldre fattigstøtteprotokoller, bilde av Sindre Ellingsen.
Sosialhjelp og fattigstøtte
Kommunene har ansvar for å gi innbyggerne sosialhjelp. Det blir gitt i form av økonomisk støtte, rådgiving og hjelp til bolig. Sosialhjelp gis etter Lov om sosiale tjenester. Formålet er å sikre at alle har akseptable levekår og har sosial og økonomisk trygghet.
I dag administreres sosialhjelpen av kommunen av NAV-kontorene. For rundt 200 år siden var det kommunale fattigkommisjoner eller fattigstyrer som hadde ansvar for de fattige. Offentlige tiltak for fattige og nødlidende strekker seg tilbake til 1700-tallet. Da kommunene ble opprettet i 1837, ble fattigstellet en av de viktigste oppgavene i det lokale selvstyret, og utgjorde en stor del av kommunens utgifter. Bilde av Sandnes formannskap budsjett 1876 viser at fattigbudsjettet utgjorde rundt ¼ av det totale budsjettet for kommunen.
Bilde av kommunebudsjett fra Sandnes 1876. Link til digitalarkivet.
Verdige fattige
Det har vært store endringer i hvem som har mottatt fattig- eller sosialstøtte. Før vi fikk trygdeordninger, fra 1930-tallet og utover, var fattigstøtten rettet mot eldre, syke og foreldreløse, som ble sett på som “rette fattige” eller “verdige fattige”. De som var fattige på grunn av alkoholavhengighet, mangel på arbeid, eller det som ble sett på som latskap og moralsk svikt, var “uverdige fattige”, fikk sjeldnere støtte. Dette endret seg med tiden, revisjon av fattigloven i 1900 førte til det som kan sies å være en mer human fattiglov. I tillegg ble sosialforsikring mer og mer utbygd.
Bilde av skjema over hvem som fikk fattigstøtte i Nærbø i 1939.
Ulike typer fattigstøtte
Støtten kunne være i form av varer/naturalia og penger. Støtten kunne også være legd, der de fattige ble satt bort til andre som fikk betalt for å ta seg av dem. I noen kommuner hadde de også fattiggårder eller kommunegårder. Der kunne det plasseres alle typer fattige, både syke, gamle, åndsvake, sinnsyke, alkoholikere, arbeidsløse og foreldreløse barn. I tillegg til at fattiggården var oppholdssted, var det også et mål å oppdra beboerne til arbeidsomhet og bedre moral.
Legdregnskap for gårdene Husveg og Madland i 1878.
Bilde av Fattighuset «Strandberg» ved Ryggstranden på Nedre Grødem. Huset ble revet i 1977.
Arkiver
Fattigstyrene i kommunene har etterlatt seg arkiver som forteller mye om de som fikk hjelp og hjelpen som ble gitt. En kan finne oversikter med innføring av alle som mottok fattighjelp, journaler som viser kommunikasjon med andre kommuner og institusjoner og regnskap som viser utbetalinger. I nyere arkiver finnes det sosialklientmapper og vedtak.
Bilde av nyere sosialarkiv Sandnes.
Litteratur:
Seip, Anne Lise, 1884: Sosialhjelpstaten blir til: Norsk sosialpolitikk 1740–1920. Gyldendal
Brevik, Ivar, 1995: Sosialhjelp 1970-1993. Vekst og endringer. Kommunale variasjoner. NIBR-notat 1995:136
Chudasama, Krishna Magan; Weihe, Hans-Jørgen Wallin: sosialhjelp i Store norske leksikon på snl.no. Hentet 8. november 2025 fra https://snl.no/sosialhjelp
Stugu, Ola Svein, 2012: Norsk historie etter 1905. Samlaget
Myhre, Jan Eivind, 2012: Norsk historie 1814-1905. Samlaget