Arkiv etter avholdsforeninger

Arkiv etter avholdsforeninger

Av: Nora Karlberg

At Rogaland var et av hovedsetene for avholdsbevegelsen i Norge er tydelig ut fra mengden losjearkiv og materiale som finnes i privatarkivene her. I materialet som er levert får vi innblikk i organisasjonsvirksomheten, særlig gjennom møteprotokoller og lagsaviser.

Arkivene fra disse foreningene tyder på et rikt, og i perioder svært aktivt foreningsliv, med godt samarbeid seg imellom på tvers av foreninger, og stort engasjement for lokalsamfunnet og avholdssaken. Avholdsbevegelsen beskrives som en av de «sterkaste folkerørslene i vår historie (…)»¹, den spilte en sentral rolle i det norske samfunnet, og avholdsforeningene var blant de første interesseorganisasjonene i landet. Gjennom foreningene fikk medlemmene mulighet til å påvirke politiske beslutninger og bidra til endringer i samfunnet.

Avholdsbevegelsen og avholdsbevegelsens oppstart

Avholdssaken og avholdsbevegelsens oppstart i moderne tid kan regnes fra tidlig 1800-tallet. Etter at brennevinsbrenningen fikk nærmest fritt spillerom i 1816, førte det til et økt alkoholkonsum i samfunnet, som igjen ledet til det som ble ansett som et skadelig høyt alkoholforbruk hos innbyggerne, og flere sosiale problemer oppsto.

Den frie brennevinsbrenningen stammet fra en mengde næringsliberale tiltak som oppstod etter 1814. Stortinget så seg derfor nødt til å innføre et forbud mot hjemmebrent i 1848.² Avholdsbevegelsen hadde hatt en snever start allerede i 1820/1830-årene, men med økende problemer knyttet til alkohol, økte oppslutningen sterkt i tiårene etter. Allerede i 1850-årene regner en at det var omtrent 50000 medlemmer i avholdslag- og foreninger.

Den vestnorske delen av avholdsbevegelsen hadde utgangspunktet sitt i «Det norske afholdenshedsselskab», og ble dannet i 1844, mens «Den norske Forening mod Brændevinsdrik» ble stiftet i 1845, og utgjorde den østnorske delen.³ I starten var arbeidet i større grad rettet mot måtehold fremfor totalavhold, som senere kom til å prege avholdsbevegelsen i langt større grad.

Avholdssaken toppet seg i 1919 med en folkeavstemming om hvorvidt brennevinsforbudet, som hadde vært under første verdenskrig, skulle opprettholdes. Avholdsforeningene hadde en avgjørende rolle for at forbudet ble vedtatt ved lov. Rundt 60% av de som stemte, stemte for et forbud som varte frem til 1926.⁴

I takt med at bevegelsen vokste, utviklet det seg flere ulike typer foreninger som drev med forskjellig arbeid for avholdssaken, blant annet barnelosjer, ungdomslag og kvinneforeninger.⁵

De tre store

I Norge var det tre store foreninger som mange av de lokale foreningene hørte til under.

DNT – Det Norske Totalavholdsselskap

I 1859 stiftet Stavanger-mannen Asbjørn Kloster, sammen med 29 andre, landets første totalavholdsforening – «Stavanger Yngre Avholdsforening» – som senere ble «Stavanger Totalavholdsforening».⁶ Kloster var inspirert av både avholdsbevegelsen og kvekersamfunnet i England da han tok initiativ til å opprette totalavholdsforeningen.

Opprettelsen av «Stavanger Totalavholdsforening» var starten på det som skulle bli en landsdekkende forening, og i 1875 var Asbjørn Kloster med på å stifte «Det Norske Totalavholdsselskap» (DNT).⁷ Selv om foreningen ikke offisielt ble opprettet før 1875, regner de fortsatt sin oppstart fra da Kloster opprettet den første foreningen i Stavanger. I 1984 feiret derfor DNT sitt 125-års jubileum.

Totalavholdslagets prinsipper var, i tillegg til forbudet mot brennevin, også forbud mot alkoholsvakt øl, og forbud mot handel og servering av alkohol.⁸ I vilkårene som følger lagsstatuettene til DNT, er det også beskrevet at medlemmer skal bruke ethvert hensiktsmessig middel for å avskaffe bruken av sprit og annen berusende drikke utenom brukt til medisin, og at foreningen er åpen for medlemmer av begge kjønn.⁹ Kloster var tidlig ute med å understreke viktigheten av medlemmer av begge kjønn i foreningen, og også at barn og unge tidlig skulle inkluderes i arbeidet. Barneforeninger ble tidlig opprettet, og i 1924 ble Det Norske Totalavholdsselskaps Ungdomsforbund (D.N.T.U) stiftet.¹⁰ Fra 1930-tallet opprettet DNT også studieringer.

På nasjonalt plan var DNT den største landsdekkende organisasjonen for avhold, og hadde stor betydning for tilveksten til avholdssaken.¹¹ 1913 var toppåret for organisasjonen. Da hadde DNT 140 000 medlemmer fordelt på 1933 foreninger.¹²

IOGT – Den Internasjonale godtemplarorden (Norge)

Landets nest største organisasjon for avholdssaken var IOGT (den internasjonale godtemplarordenen) i Norge. Den første IOGT-losjen ble opprettet i 1851 i Amerika, mens organisasjonen kom til Norge i 1877 da den første norske losjen ble stiftet i Porsgrunn. Kort tid etter etablerte det seg også en losje i Stavanger. Norges storlosje, var den landsdekkende hovedforening, og ble stiftet i 1878. Frem til dette hadde losjene vært under Englands storlosje.¹³

IOGT jobbet blant annet for forebyggende rusarbeid og informasjonsarbeid knyttet til alkoholens skadeeffekter, og likeverd for mennesker.¹⁴

Et særtrekk ved IOGT var blant annet bruken av regalier på møter, samt utbredt bruk av ritualer ved åpning og avslutning av møtene. I de avleverte arkivene fra flere av IOGTs lokale losjer i Rogaland finnes det flere av disse ritualbøkene som gir et innblikk i hvordan et losjemøte kunne se ut, og hvilke krav som ble stilt til medlemmene, blant annet ved bruk av passord og spesifikke rutiner på møtene.

I likhet med DNT, var IOGT også tidlig opptatt av å få med barn og unge i losjene. For de yngste ble det i 1879 åpnet et «barnetempel», som det den gang het, og i 1909 ble det nasjonale ungdomslosjeforbundet stiftet.¹⁵ 1909 var også året da IOGT opprettet sine første studieringer, og 20 år senere fantes det flere hundre. IOGT tok også initiativ til å danne en samarbeidsorganisasjon i 1932, med andre foreninger som blant annet DNT og Norges Mållag, for å drive lederopplæring og folkeopplysningsarbeid. Dette kom i tillegg til spørsmål om edruskapspolitikk.¹⁶

IOGT sin medlemstopp kom i 1918 da foreningen hadde rundt 107.000 medlemmer.¹⁷

Det hvite bånd

Det Hvite Bånd ble første gang opprettet i USA i 1874, da under navnet ’Verdens kristne kvinners avholdsselskap’, men tok navnet i ’Det Hvite Bånd’ i 1879 etter Frances Willard overtok som leder. I 1889 ble Hvite Bånd sin første forening grunnlagt i Norge, i Oslo.

Foreningens første landsleder var Ida Wedel Jarlsberg.

Det Hvite Bånd sitt mål var å jobbe for likestilling, edruskap og fred. Foreningene drev sosial- og helsearbeid med institusjoner som kvinneherberg, mødrehjem og barnehjem.¹⁸ I Stavanger var en av Hvite Bånds oppgaver å besøke kvinnelige innsatte i fengsel.¹⁹ Av andre tiltak og oppgaver foreningen drev med er det verdt å nevne både husstellskoler, kurhjem, besøkstjeneste, suppekiosker og leseværesler.²⁰

1913 opprettet Det Hvite bånd også et eget kurssted for kvinnelige alkholikere da avholdsorganisasjonene ofte trådte til der de mente den offentlige alkoholomsorgen ikke var tilstrekklig nok.²¹

Mottoet til organisasjonen er ”For Gud, heim og alle folk”.

Kvinners rolle i foreningene

Kvinnenes rolle i avholdsforeningene var sentral, og var viktig både for foreningene og for kvinnebevegelsen generelt. I avholdsbevegelsen var kvinnene med fra starten, og var i teorien likestilt med mennene, selv om de i begynnelsen ikke var like fremtredende i foreningsstyrene, var de likevel svært synlig og verdsatt som medlemmer. Etter hvert var det også flere kvinner som ble valgt til formenn for de lokale foreningene.

Asbjørn Kloster var på sin tid klar på at kvinner hadde en viktig betydning for avholdssaken, både fordi det var kvinnene som oftest var hjemme og kunne påvirke barnas holdninger, men også for foreningene ellers. Kloster lanserte derfor ideen om egne kvinneforeninger allerede i 1865, og 20 kvinner i Stavanger dannet dermed «Kvindeindustriforeningen til Totalafholdssagens Fremme». I starten bestod kvinnenes bidrag til foreningen mye i å lage håndarbeid som kunne selges til inntekt for avholdsforeningene.²² Etter hvert var det også mange kvinner som reiste rundt og talte for avholdssaken, og de hadde også ofte ansvaret som forstandere for barneforeningene.

Elisabeth Edland (1869-1902) fra Mosterøy var en kjent og populær foredragsholder og taler. Hun dannet også DNT-foreninger og var reisesekretær for organisasjonen. Hennes taler vakte stor oppmerksomhet og gjorde inntrykk på tilhørerne. En tale på landsmøte til DNT i 1892, ble av tilhørerne beskrevet som en åpenbaring og etter det sluttet hun, etter ønske fra foreningen, som lærer og arbeidet med avholdssaken på heltid. Edland hadde et brennende engasjement og holdt også foredrag om blant annet likestilling, målsak og fredssak.²³

Fordi kvinnene var likestilt med mennene i avholdsforeningene var det flere kvinner som fikk muligheter de ellers ikke hadde i samfunnet. I 1894 holdt Betzy Wedel Jarlsberg tale for avholdstoget, og dette var «første gang en kvinne opptrådte ved en offentlig demonstrasjon».²⁴ I 1894 var det også kommunale avstemninger om skjenking og salg av brennevin, og i denne anledning ble det bestemt at også kvinner skulle ha full stemmerett i dette spørsmålet, 19 år før kvinner fikk allmenn stemmerett i samfunnet.²⁵ Rollen kvinnene hadde i organisasjonene gav de dermed rettigheter og muligheter til medbestemmelse før de fikk det ellers i samfunnet. Avholdsbevegelsen var en stor del av dette, og et viktig skritt mot at kvinnene ble sett på som samfunnsmedlemmer på lik linjene med mennene.²⁶ I tillegg til en større rolle i offentligheten, utgjorde kvinner også flere steder en stor del av medlemsmassen. I en møtebok fra Høgsfjord Totalavholdsforening, som hørte til under DNT, viser årsmeldingen fra 1886 at det var 194 medlemmer, hvor 92 av dem var kvinner.

Barnas rolle i foreningene

Både DNT og IOGT inkluderte barn og unge i avholdssaken allerede fra start av. Rekrutteringen av barn og unge var en viktig del av arbeidet, både for å drive undervisning og opplæring om alkohol- og rusbruk, samt for den videre rekrutering til voksenlosjene.

I 1874 ble det bestemt at barn over 7 år kunne tas inn i avholdsforeningene til DNT. Stavanger barneavholdsforening «Håbet», ble dannet – som første barneforening – under ledelse av Asbjørn Kloster. Foreningen hadde da 87 medlemmer.²⁷ I løpet av ti år hadde det blitt opprettet 22 foreninger for barn, med 4311 medlemmer.²⁸ 1879 åpnet det første barnetempelet under IOGT, og i 1911 var det blitt 349 barnelosjer, som samlet hadde rundt 25.000 medlemmer. Barna utgjorde altså en stor andel av medlemstallet til avholdsforeningene. Arbeid mot bruk av tobakk, nytelse av rus, banning og pengespill var blant sakene barneforeningene jobbet med.²⁹ IOGT drev også væpnerarbeid, som var lignende speiderens arbeid.³⁰

På møtene for barneforeningene kan vi ut fra møtebøker som er levert, lese at det ble avholdt både fester, basarer, foredrag, lek, høytlesing fra lagsaviser, undervisning og filmkvelder. Sommerleirer og sammenkomster med andre losjer og foreninger ble også gjennomført.

Deltakelsen i foreningslivet gav barn muligheten til tidlig å lære demokratiske prosesser gjennom valg, drive foreningsarbeid og holde foredrag og debatter. I tillegg fikk de muligheten til å være sosiale i lag med barn med samme verdier som dem selv, og også møte jevngamle av det motsatte kjønn, noe som heller ikke var like utbredt på den tiden, og til dels særegent for avholdslagene.³¹ Barnas deltakelse i avholdsforeningene ble derfor sett på som en viktig ressurs for samfunnet for å føre avholdssaken videre, og også for det sosiale for barnas del.

Litteratur:

Agerholt, Anna Caspari. 1973: Den norske kvinnebevegelses historie. Gyldendal norsk forlag

Aaen, Eugen. 1974: 90 år for edruskap, brorskap, fred. Oslo distriktslosje av I.O.G.T

Braadland, Arne & Høgevold, Nils. 1934: Det Norske Totalavholdsselskap 1859-1934. D.N.T.s Forlag

Christiansen, Furre, Berge. 2004: Norsk historie 1914-2000. Industrisamfunnet – frå vokstervisse til framtidstvil. Det Norske Samlaget.

Det Norske Totalavholdsselskap. 1959: DNT 100 år. Jubileumslandsmøte i Stavanger.

Fuglum, Per. (Red.). 1984: 125 år for Alles Vel – Det norske totalavholdsselskap 1859-1984. DNT’s forlag

Halvorsen, Anders. 1909: Det norske totalavholdsselskap 1859-1934. Forlaget av det norske totalavholdselskap.

Kallelid, Ole. 1996: Avholdsbyen. Historien om avholdsbevegelsen i Stavanger. Promenaden Forlag.

Krogshus, G & Rian, Jon. 1928: Godtemplarordenen i Norge 1892-1927. I.O.G.T.s Norske Forlag

Myhre, Jan Eivind. 2012: Norsk historie 1814-1905. Å byggje ein stat og skape ein nasjon. Det Norske Samlaget.

Artikler fra Store Norske leksikon på nett: snl.no:

Avholdsforkjemper og lærer Elisabeth Edland (01.08.2022)
Avholdsbevegelsen (01.08.2022)
Det Hvite Bånd (11.07.2022)

Det Hvite Bånd. Historie. Historie (hviteband.no) (11.07.2022)

IOGT. 2017: Vedtekter. Vedtekter – Organisasjonen – Om oss – Nettsider – Iogt (11.07.2022)

Norges offentlige utredninger NOU: Regjeringen.no
1988/17: Frivillige organisasjoner. Finans og tolldepartementet