Skip to content

Den ofselege flaumherjinga i Hjelmelandsvågen

av tij den november 4th,2010

Tirsdag 26.november 1940 møttes Hjelmelandsbuen av et skremmende syn. I løpet av natten hadde store deler av den idylliske Hjelmelandsvågen blitt forvandlet til et gapende sår. Innerst i vågen der det før var gammel trehusbebyggelse med flere bolighus, bedehus, meieri, en vakker steinbro og kirkegård, fosset nå store vannmasser. Ute på fjorden rak ødelagte båter, et helt hus og innbo og rester fra boliger som elva hadde fart styggere med. Heller ikke kirkegården hadde sluppet unna.

Arkivdagen 2010 har ”Vær og klima” som tema og siden det er 70 år siden den store flomkatastrofen i Hjelmelandsvågen har vi valgt å presentere noe av det vi har funnet i arkivene som kan gi oss et inntrykk av den skjebnesvangre natten i 1940.

Hendelsesforløpet

Det hadde regnet tungt i flere timer og vannstanden i Steinslandsvannet sto 1 meter over det høyeste noen kunne huske.  Elva ned til vågen vokste kraftig og folk så med bekymring på de voldsomme vannmassene.  Natt til 26.november i 1940 var det flere som hadde problemer med å sove på grunn av duren fra den flomdigre elva.

”Vannføringen var voldsom og elva førte med sig stein. Det sies at det var steinføringen som vekket beboerne ved elva” (Avd.ing Tronsgaards utredning fra saksarkivet til formannskapet til Hjelmeland kommune).

Mallin Sæbø var av de første som ble skremt av lyden av kampesteiner som ble flyttet nedover av de frådende vannmassene. Hun tok seg ut i vinternatten og traff Andreas Sømme som prøvde å redde vaskestamper og klær. Sammen besluttet de å varsle lensmann Erik Ånestad. Og nå ble det slått alarm. Raskt kom man i gang med evakuering og bergingsarbeid. De som bodde nærmest elva ble vekket og de heldige rakk å få reddet med seg noen av eiendelene sine før de måtte flykte.

”I svarte natta, medan elveduren døyvde kvart rop, streva dei med å berge eit og anna. Elva kom nærare og nærare og snart hadde ho fått tak i fyrste husrekkja, huset til Johan Einarvoll, huset til Sømme med post og telefon, og lagerhuset til slakter Sæbø.” (Stavanger Aftenblad 27.11.40).

Klokka 5 om morgenen måtte den flotte steinbrua (Prestebrua) gi tapt og nå fikk elva enda større kraft.  Flere hus raste ut og ble splintret før de forsvant ut i fjorden. Blant disse var Torsenhuset der herredskassereren og forsyningsnemnda hadde kontor. Smeden Georg Fjeldberg greide å redde selve herredkassen med 7000 kroner. Han bar pengeskapet ut i fanget. Men fra forsyningsnemndas kontor ble det ikke reddet noe.

”Vågen flaut av feitkort, sukkerkort og kaffikort fra rasjoneringskontoret. Kring heile fjorden siglde kommodar, kister og divaner.” Stavanger Aftenblad 27.11.40.

Noe av det siste elvemonsteret gjorde var å grave med seg nær halve kirkegården. Både gravsteiner og nærmere 100 kister ble revet ut av vigsla jord. I dagene etter flommen ble kister og lik hentet opp fra fjorden. Distriktslege Gjemstad hadde ansvaret for dette triste og uhyggelige oppryddingsarbeidet.  Det de fant ble samlet sammen og lagt i en fellesgrav på den nye kirkegården.

Flomkatastrofen var på forsiden i de fleste avisene. Til venstre forsiden til Stavangeren fra 27.11.40 (trykk på bildet for å forstørre).

Innsamling til flomofrene

Etter katastrofen møtte flomofrene stor omtanke og hjelpsomhet. 19 personer mistet hjemmene sine. Naboer og slektninger troppet opp og skaffet dem det de trengte i tiden som fulgte. Kommunen opprettet en innsamlingsnemnd og Stavanger Aftenblad organiserte en innsamlingsaksjon.

Naturkatastrofe eller menneskeskapt?

”En skal så langt råd er være herre over naturen, men en skal ikke gripe for meget inn i dens lover heller. En skal følge naturens lover.” (Avisutklipp fra saksarkivet til formannskapet til Hjelmeland kommune)

Etter flomkatastrofen var det mange som undret seg over hva som kunne føre til at skadene ble så store. I gamle dager hadde det flere ganger vært store flommer uten større ødeleggelser.  Men så hadde det skjedd noe som skulle vise seg å få store konsekvenser. En lenge etterlengtet molo ble bygget i Hjelmelandsvågen i 1934. Til denne hentet Havnevesenet byggemateriale fra elva. Det ble hentet opp ca 1920 kubikkmeter stein nedenfor broen og 150 kubikkmeter lenger oppe. Steinene var så store at noen av dem måtte sprenges for å kunne transporteres.  (Avd Ing. Tronsgaard).

Flere gamle så på dette arbeidet med stor skepsis. En av dem, gamle Munthe, sa til folk han traff at dette kom til å ende galt, men dette likte de ikke. Etter ulykken kom de til ham og sa: Du fikk rett, Jone.

”Folket her inne hevder at før moloen ble bygd var elvebotnen fast. Det var svære steiner og svære trær og røtter i utløpet. Da moloen ble bygd tok de stein der og elvebunnen ble da løs”. (Avisutklipp fra saksarkivet til formannskapet til Hjelmeland kommune)

Det ble en travel periode for ordfører Lars Anton Landsnes. I arkivet kan vi følge arbeidet hans med å skaffe flomofrene erstatning og løse Hjelmeland kommunes egne problemer som følge av flommen. Det var ødelagte veier, broa var borte, elektrisitets og telefonledninger var revet over og dette skapte store utfordringer. I ordførerens korrespondanse med bl.a. ofre, fylkesmann og advokater kan vi se hvordan ting løste seg til slutt, men først etter 5 år. Av de mange erstatningskrav som kom inn til kommunen fant vi en liten håndskrevet lapp med oversikt over noen av gjenstandene som forsvant med huset til Johan Einarvoll.

Årsakssammenheng

I arbeidet med å finne ut hva som forårsaket de store skadene ved flommen engasjerte man avdelingsingeniør O. Tronsgaard og meteorolog Georg Schou. Rapportene fra disse finnes i arkivet til Hjelmeland formannskap som oppbevares hos Interkommunalt Arkiv i Rogaland. I meteorologens rapport kan vi bl.a. se nedbørsmålingene i tiden rundt flommen. Nedbørshøyden på 179mm, som ble målt den 26.11.1940 på Helgaland nedbørsstasjon, var den største som var blitt målt siden 1895 da stasjonen ble opprettet.

Avdelingsingeniør Tronsgaard så på følgene av havnevesenets arbeid med ny molo i Hjelmelandsvågen. I utredning fra 1.06.43 kan man lese:

”Inngrepene i elveleiet har imidlertid siden 1934 vært så vidt store at en ikke kan se bort fra at disse kan ha vært den primære årsak til skaden eller vært medvirkende til dennes størrelse.”

Hva nå med Hjelmelandsvågen?

Hjelmelandsvågen er i dag et trist og nedslående syn. Alt som kan gjøres må gjøres for å få rettet på tingene, alle praktiske hensyn krever det.” (Stavanger Aftenblad leder 25/4-1942)

Sentrum ble aldri som før. Den smale sentrumsgata mellom kaien og brua var borte for alltid. Ikke et eneste av husene som forsvant ble bygd opp igjen.

Skrevet av Marianne Lamberg – Interkommunalt Arkiv i Rogaland.

Litteratur

Brandal, Trygve (1994): Hjelmeland bygdesoge bind 2, 1800-1990

Høibo, Roy og Tjeltveit, Njål (1987): Hjelmeland, bilete frå farne år, Dreyer bok.

Tjeltveit, Njål (1986): Hjelmelandsvågen, Dreyer bok Stavanger.

Arkiv

Fotografier fra Havnedirektoratets arkiv (Riksarkivet)

Møtebok Hjelmeland formannskap 30/6- 1939- 25/1- 1949 (Interkommunalt Arkiv i Rogaland)

Saksarkivet til Hjelmeland formannskap 1942 (Interkommunalt Arkiv i Rogaland)

Stavangeren 1.okt. 1940 – 31.des. 1940 (Statsarkivet i Stavanger)

Stavanger Aftenblads arkiv.

Fra → Nyhetsarkiv

Kommentarer er stengt